mandag 18. juli 2011

Nokre bilete mellom eksamenane

Får aldri nok av Meru…

SAM_6702

Vi har eksamen, og det går strålende. Tiden vår her er snart i ferd med å renne ut. Det er veldig trist å tenke på…

Men det skal jo bli gjilt å trø på norsk jord igjen. Absolutt. Mon tro hva som venter meg der… Smilefjes som blunker

SAM_6670

En vakker dag jeg gikk forbi mchungajilandsbyen (landsbyen pastorfamiliene bor på) hadde jeg kameraet med meg, og da kom alle barna bort til meg og sa: "Shikamoo mzungu. Naomba kupiga picha." Og jeg gjorde som de sa og tok bilde. Herlige barn...

SAM_6506

Matoke – kokte bananer, litt kjøtt og grønnsaker. "Tanzanias svar på lapskaus?", spør Stian.

SAM_6606

På besøk i Hindutempelet. Men hindupresten kan ikke snakke noe annet enn Indisk. Heldigvis har vi med oss muslimen Hussein, som har en venn fra India som er sikh, som kan snakke med presten som er hindu. Herlig pluralisme.

SAM_6230

Mchungaji Stian etter en morning devotion nr. 1. Nå har Stian fått seg hårforlengning – han ser ut som en hippie – og på torsdag skal han ha sin andre morning devotion. Han skal preke på swahili. Sprek gutt.

Apropos morning devotion; jeg hadde to dette semesteret. Jeg skulle egentlig ha tre, men de fant ut at jeg var pinsevenn, noe som er veldig fy-fy her, så jeg be strøket fra lista. Det er skarpe kanter mellom pinsevenner og lutheranere her i landet… Uka etter ble han som skulla ha morning devotion syk, og spurte meg om jeg kunne steppe inn. Så jeg dukket opp igjen, jeg Smilefjes

SAM_6502SAM_6475SAM_6180

Sjalabais! Smilefjes som blunker

søndag 26. juni 2011

Det ondes problem – to perspektiver


Jeg skriver en oppgave om konseptet ondskap i et afrikansk verdensbilde. Men først føler jeg at jeg må konfrontere mitt eget konsept av ondskap, og hvordan dette konseptet blir behandlet der jeg kommer fra. Jeg gjør det her på bloggen.

… men hva med ondskapen da?

Er Gud villig til å gripe inn mot det onde, men ikke i stand til det? Da er han ikke allmektig.

Er han i stand til det, men ikke villig til det? Da er han ikke god.

Er han både i stand til det og villig til det? Hvor kommer så det onde i fra?

Er han verken i stand til det eller villig til det? Hvorfor da kalle ham Gud?

(David Hume: Dialogues Concerning Natural Religion)

Det kalles ”det ondes problem”, spørsmålet apologetene har hatt størst problemer med å klargjøre for en nysgjerrig spørrende sekulær verden. Problemstillingen ble formet allerede i antikken, hos de mange greske filosofer, og har fulgt filosofien siden. I dag er det et av de grunnleggende argumentene i ateismens misjon. Hvordan kan en allmektig og god Gud eksistere når det er så mye ondskap i verden? Ergo: ingen Gud.

Problemet med ”problemer” er som oftest definisjoner av begreper. I dette tilfellet kommer problemet når man skal definere ”det onde”. Forståelsen av ”ondskap” fortoner seg svært forkjellig gjennom kulturer og religioner. Og i følge den postmodernistiske tankegangen som preger mer og mer av vår kultur, kan ingenting oppfattes som objektivt. Alt er subjektivt eller kulturbetinget, og definitivt relativt. Som Nietszche sa: ”Vi skaper virkeligheten med språket.” Altså, begrepet ”ondskap” er noe mennesket har skapt for å gi navn på noe som forutsetter former for menneskelig lidelse.

For å snakke om konseptet ondskap forutsetter det at det virkelig finnes ondskap. Jeg stiller spørsmålet: hvordan vet vi at det finnes ondskap i verden? Hvor går grensen mellom hva som er godt og hva som er ondt? Hvem har eventuelt satt denne grensen?

Jeg tror alle vil være enig i at det finnes ondskap i verden. Det er bare å se seg litt rundt. Men i en ateistisk tankegang er disse spørsmålene virkelig problematiske. Ateismen utelukker eksistens av enhver form for Gud, og utelukker dermed også mulighet for en absolutt sannhet og en absolutt objektiv standard. Alt blir relativt. Spørsmålet om rett og galt, godt og ondt er fullstendig i menneskets hender. Det handler kun om preferanser og menneskelige bekvemmeligheter, og er kulturelt betinget. Det blir menneskets vilje og lyster som styrer moralen og etikken. I bunn og grunn finner man egentlig ikke tilstrekkelig potensial til å definere ondskap i det hele tatt. Forståelsen av ondskapen blir kun subjektiv og individuell, og etter sosiologisk og antropologisk mønster, også kulturell.

Jeg finner store problemer med en slik tankegang. Jeg søker objektivitet.

I en kristen tankegang er ikke denne grensen mellom godt og ondt et like stort problem. Den kristne tankegangen tenker seg en Gud som har satt grenser for godt og ondt, og dermed definert ondskapen. Et godt eksempel er de ti bud. Du skal… Du skal ikke… Det er en tydelig grense for hva man skal, og hva man ikke skal. Ut fra dette kan man si at kristendommen opererer med en absolutt sannhetsforståelse. Det finnes en objektiv sannhet utenfor mennesket. Men, det er jo forskjellige tolkningstradisjoner i kristendom også, og kristne har ikke vært eksemplariske etiske mennesker gjennom historiens løp. Og selv i dag er forståelsen av denne objektive sannheten svært forskjellig. Forståelsen av det objektive er subjektiv. Man kan rettferdiggjøre det meste med det meste av religiøse skrifter. Likevel, det er lettere å argumentere etisk ut fra en objektiv sannhetsforståelse.

Når mennesker bruker ondskapens problem i sin argumentasjon mot gudstroende medmennesker, så er det lurt å spørre dem hvilken forståelse av ondskap de legger i til grunn. Er det deres egen oppfatning av ondskap, eller er det deres forståelse av vår kulturs oppfatninger av ondskap? Eller er det deres forståelse av kristendommens/Bibelens definisjon på ondskap?

Men til ondskapens problem, hvordan skal man forklare det?

Det er skrevet mange bøker om dette problemet. Omtrent alle filosofer har brydd hodene sine med det. Også vitenskapsmenn, forfattere, forskere, teologer og predikanter har bidratt med forskjellige perspektiver. Mange av dem er særs interessante. Jeg vil trekke fram to av de argumentasjonene jeg finner mest interessante.

Jeg tenker at man må skille begrepet ondskap til å gjelde innenfor to områder. Det første området er ondskap gjort av mennesker. I denne kategorien finner man krig, fattigdom, terror, drap, undertrykkelse, misbruk osv… I den andre kategorien finner man ondskap som skjer uten menneskelig innblanding. Her finner man naturkatastrofer, sykdom, epidemier osv… Selv om disse kategoriene i mange tilfeller kan ha sammenhenger og flyte over i hverandre, synes jeg dette er den greieste måten å gjøre det på. For eksempel så kan sykdommer og epidemier ha opphav i menneskets uforsiktighet og uvitenhet, men samtidig være utenfor menneskets makt og vilje.

Albert Einsteins argumentasjon – har noen skapt ondskapen?

”Har Gud skapt alt som eksisterer? Hva da med ondskapen?” Denne argumentasjonen ble den unge studenten Albert Einstein utfordret med av en professor. Han påsto at hvis Gud eksisterte så var han ond, for han hadde skapt alt, også ondskapen. Og ingen ville vel tro på en ond Gud. Ingen i klassen kunne svare professoren, før Einstein etter en tid rakte opp hånda. Han spurte: ”Professor, eksisterer kulde?” ”Selvsagt” svarte professoren. ”Det er ikke helt riktig.” svarte Einstein. ”I følge forskning i fysikk er kulde det totale og komplette fraværet av varme. Man kan kun forske på et objekt dersom det avstråler energi, og det er varmen i et objekt som overfører denne energien. Uten varme er objekter døde og ute av stand til å reagere. Kulde eksisterer ikke. Vi har skapt ordet kulde for å forklare fraværet av varme.”

”Og hva med mørket da?” fortsatte Einstein. ”Selvfølgelig eksisterer mørket.” svarte professoren. Einstein fortsatte; ”Du tar igjen feil. Mørke er kun det totale fraværet av lys. Du kan studere lys og lysstyrke, men du kan ikke studere mørke. Mørke er definisjonen vi bruker for å forklare det totale fraværet av lys.”

”Og til slutt, eksisterer ondskap, professor? Ondskap er det totale fravær av Gud i menneskenes hjerter, et fravær av kjærlighet, menneskelighet og tro. Kjærlighet og tro er som varme og lys. De eksisterer. Dersom de ikke er til stede, fører det til ondskap.”

Dette er en interessant argumentasjon. Den utfordrer vår tanke om at Gud har skapt alt, også ondskapen. Man kan spørre seg, har Gud skapt bilen og flyet? Nei, han har jo strengt talt ikke det. Det er mennesket som har skapt bilen og flyet. Har Gud skapt stål og messing? Nei, Gud har kun skapt fysiske lover og stoffer, som for eksempel de vi finner i det periodiske system, og en verden som puster og opererer med dette systemet og disse lovene. Gud har skapt jern og karbon og disses egenskaper, og mennesket har funnet ut at en kombinasjon mellom disse er mulig slik at man får en legering som er mye sterkere, og kalt det stål. Ergo: mennesket har skapt stål. Det samme med messing. Gud har skapt kobber og sink, mennesket har funnet en legering, altså en kombinasjon, og skapt messing, som er mye mer effektivt på mange områder enn både kobber og sink. Og slik kan man fortsette om hjulet, bilen, båten, flyet, fjernsynet, og alt det fantastiske som mennesket har funnet opp. Mennesket har skapt.

Man kan si at Gud har skapt en verden med mange muligheter for mennesket. Og mennesket får utfolde seg.

Parallellen mellom kulden og mørket, og ondskapen, er interessant. For eksempel, når vi skrur på fryseren vår hjemme, så begynner ikke den å produsere kulde. Det eneste fryseren gjør er å ta bort varmen. Da blir det kaldt. Dessuten vet vi hvor nullpunktet er når det gjelder kulde. -273,15 grader Celsius er det absolutte nullpunktet. Det går ikke an å komme lavere enn det. Med varme derimot, er det annerledes. Man kan ikke nå et makspunkt, i alle fall ikke som man vet. Og når man varmer opp noe, så produserer man varme. Varme er noe som eksisterer i seg selv. Det er en kjemisk reaksjon. Kulde eksisterer ikke i seg selv. Den oppstår kun i en reaksjon hvor varme frastøtes.

Det samme er det med mørket. Vi har lyspærer for å bringe lys. Men vi har ingen mørkepære. For å få det mørkt trenger vi simpelthen bare å slukke lyset. Da kommer mørket. Lyset er noe fysisk, noe som eksisterer, og noe det går an å forske på. Mørket er ikke noe fysisk som man kan forske på. Mørke er kun fravær av lys.

(Man kan jo spørre seg; når det blir mørkt, kan man da se mørket? Eller er saken med mørket at man ikke ser noen ting?)

Kanskje kan man tenke slik om ondskap, at Gud ikke har skapt selve ondskapen, og at den ikke eksisterer i seg selv, men at den kun er et fravær av noe annet, Guds kjærlighet.

1.Mosebok 3: Å kjenne godt og ondt

De fleste kristne går inn i de bibelske skrifter for å forklare ondskapens problem. Et av de mest brukte bibelstedene er fortellingen om syndefallet i 1.Mosebok kapittel 3.

Der står det skrevet:

Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: ”Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!” (1 Mos 1, 27)

Og Herren Gud gav mannen dette påbud: ”Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.” (1 Mos 2, 16-17)

Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren hadde skapt. Den sa til kvinnen: ”har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?” Kvinnen svarte slangen: ”Vi kan godt spise av frukten på trærne i hagen. Bare om frukten på det treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Den må dere ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere dø!” Da sa slangen til kvinnen: ”Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.” Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og herlig å se på – et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og spiste. Hun gav også mannen sin, som var med henne, og han spiste. Da ble deres øyne åpnet, og de merket at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad, og bandt dem om livet. (1 Mos 3, 1-7)

Det er en generell oppfatning blant kristne at Skaperen har gitt mennesket fri vilje. Det er en av grunntankene i kristent menneskesyn. C. S. Lewis, mannen bak blant annet Narnia- bøkene, og som også i ettertid er blitt en svært anerkjent tenker, har sagt:

Noen mennesker tror de kan forestille seg et vesen med fri vilje, men uten muligheten til å gjøre noe ondt. Det kan ikke jeg.”

C. S. Lewis betoner også at mennesket ble skapt med fri vilje. Og for at mennesket skal ha fri vilje så er det helt nødvendig at det også har mulighet til å velge det onde. Det onde er et uttrykk for den frie viljen mennesket har fått. Han sier: ”Den frie viljen er – selv om den muliggjør ondskapen – også det eneste som muliggjør enhver form for kjærlighet, godhet og glede som er verdt å ha.”

Denne tanken har de fleste kristne trykket kjært til sitt bryst, og adoptert. Jeg tør ikke si sikkert om C. S. Lewis er opphavet til denne tankegangen, men han har i det minste bidratt sterkt med å anerkjenne den.

Den frie viljen er altså utgangspunktet her. Vi er ikke programmerte, men selvstendige individer som velger og velger bort. Jordkloden består av snart 7 000 000 000 mennesker som alle har fri vilje. Syv milliarder mennesker som tar individuelle valg.

Er jeg min brors vokter?

Med dette perspektivet kan vi konkludere: Vi mennesker må se vårt eget ansvar. Vi har én jordklode, og vi er én menneskehet. Det ondes problem er vårt problem, ikke Guds problem. Vårt ansvar ligger i å velge det gode, ikke først og fremst for oss selv, men for våre medmennesker. Men det er her denne bibelske forklaringen på det ondes problem kommer inn. Mennesket er fordervet. Mennesket er selvsentrert.

Det første uttrykket på dette finner vi i den første historien etter syndefallet. Kain og Abel bragte begge fram offer for Gud. Abels offer var bedre enn Kains offer. Kain ble misunnelig på Abel. Gud sa til Kain: "Hvorfor er du så vred? Og hvorfor slår du blikket ned? Har du godt i sinne, kan du ikke da se frimodig opp? Men hvis du ikke har godt i sinne, ligger synden på lur ved døren. Dens onde lyst vil fange deg, men du skal herske over den." (1.Mos 4, 7) Men Kain drepte sin lillebror Abel. Gud kom til Kain og spurte: "Hvor er din bror Abel?" Kain svarte: "Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?" (1.Mos 4, 9)

Kjenner vi oss ikke igjen i Kain? Han fraskrev seg ansvaret. "For det er ingen forskjell, for alle har syndet og har mistet Guds ære." (Rom 3, 23)


Litt om Afrika igjen:

Nord/Sør- perspektivet

I Afrika er det ingen som betviler Guds eksistens på grunn av lidelser. Å sette Guds eksistens i tvil på grunn av ondskap er i stor grad et vestlig fenomen. Det er en tendens man ser hos rike og velstående land som ønsker å fraskrive seg ansvaret for alle lidelser de påfører verden ved å opprettholde det politiske systemet som gjør at de kan fortsette å danse rundt gullkalven.

På kontinentet jeg befinner meg på akkurat nå er det ubeskrivelig mange lidelser. Landet jeg har bodd i dette året er et av verdens fattigste land. Det lever over 36 millioner mennesker her. Og landet er tragisk lite utviklet. Selv her oppe, i den mest "velstående" delen av landet, er det masse fattigdom. Man klarer ikke engang å forsyne byene med stabil strøm. På de store sykehusene ligger folk nesten oppå hverandre og dør av aids. Og disse er de få heldige som har folk rundt seg som har råd til å la dem ligge på sykehus. Tegn på at man er velstående her er om man har vindusruter i vinduene…

Noe vi har reagert på her er hvor mye død som forekommer. Våre venner og klassekamerater er ofte av sted på grunn av begravelser. De fleste som dør er under 50 år. De dør av sykdommer, som malaria, aids, og sykdommer de har fått på grunn av infiserte drikkevann og dårlig mat. Tropisk feber er også vanlig.

I det tropiske Afrika lever de fleste på landsbyene, langt fra sentraliserte områder. Langt fra sykehus og medisinsk behandling. Her tyr folk til tradisjonelle doktorer, såkalte medisinmenn. Og det er utrolig hvor mye disse medisinmennene kan kurere. De fleste medisinene kommer fra urter og planter. De har en utrolig kunnskap om dette. Jeg skal skrive mer om tradisjonelle medisinmenn og heksedoktorer senere hvis jeg får skriveånden over meg.

Døden er en naturlig del av hverdagen til afrikanere. Mye mer naturlig enn hos vestlige mennesker. I vår popkultur skal sannheten om døden illusjoneres vekk. Alt handler om å være evigung, være sminket, se "ung" ut. Når rynkene kommer blir man desperat. I Afrika er det attraktivt å være gammel og klok. "Mzee" heter det på swahili. De er svært respekterte, og unge mennesker må hilse på en spesiell måte. De må si "shikamoo" til mennesker som er eldre enn dem selv. Og de eldre hilser tilbake med "marahaba." Man skal ikke snakke street language med en mzee. Man kan ikke si "mambo?" eller "vipi?" til eldre mennesker (som betyr noe sånn som "skjer'a?" på norsk). Mellom unge mennesker er det vanlig. Men til en mzee skal man hilse pent. I Norge skal alle være unge. Til og med en norsk mzee vil være ung. Ungdomstiden forlenges for hvert år. Selv om man er i førtiårene liker man å bli kalt ungdom. Å være i tjueårene er mest attraktivt. Da er man voksen, men ennå ung, og langt fra dødens realitet. Midt mellom vuggen og graven. For når døden kommer, så er alt over, tenker man. Så man må gjøre mest mulig ut av livet.

Vi må alle gjøre mest ut av livet. Men jeg tror det er en evighet som venter på oss. Og denne evigheten må man forberede på jorden. Derfor, når man "lever livet", så må man leve livet med tanke på evigheten som venter, og ikke som om dette livet er fullstendig uten konsekvenser for hva som skjer etter døden.


Det er valg i Norge til høsten. Her er mitt lille bidrag til debatten:

Kapitalismens globale problem

I vesten er vi veldig opptatte av at vi skal utvikle oss. Selv politikken vår handler om utvikling. Den blir mer og mer kapitalistisk for å generere til mer og mer utvikling. Jeg er veldig imot den vestlige kapitalismen som herjer. Jeg ønsker mer sosialisme. Er ikke sosialisme et fantastisk ord? Sosialisme. Av alle ismer vi har rundt om så er det én som handler om å være sosial. Det er jo en mye bedre isme enn kapitalismen som handler om kapital. Sosialisme handler om mennesker. Kapitalisme handler om penger.

Kapitalismens formål er å holde i gang forbrukerhjulet. For at flere og flere mennesker skal bli rike, må vi forbruke mer og mer. For noen år siden måtte vi kaste de gamle TV-apparatene. Vi måtte kjøpe flatskjerm. Så var det noen som fant opp HD- TV. Nå må vi snart kaste HD- TV'ene, for nå kommer 3D- TV, med 3D- briller. Om ikke så mange år så må vi kaste 3D- TV'en, for japanerne holder på å utvikle en 3D- TV hvor man slipper å bruke 3D- briller. Så må man etterhvert kaste den også, for da kommer det noe nytt… Og slik må vi kjøpe og forbruke for å "henge med" i den kapitalistiske utviklingen. Problemet er at det er ferre og ferre som faktisk klarer å henge med. Og Afrika blir etter hvert hengene svært langt etter. Mer og mer kapitalisme og utvikling fører til mer og mer fattigdom. For hundre år siden hentet folk vann i brønnen. Så fikk man innlagt vann og måtte betale månedlig vannregning. Så fikk man innlagt strøm, og måtte betale månedlig strømregning. Så fikk man telefon, og måtte betale månedlig telefonregning. Så fikk man TV, og måtte betale regning. Så fikk man internett, og måtte betale månedlig regning for det også. Og slik holder vi hjulet i gang.

I Afrika er det veldig mange som fortsatt henter vann i brønnen.

Børskrakk og finanskrise er det verste kapitalismen vet. Men det er en uunngåelig skjebne. Børskrakket i 1929 kom fordi forbrukerhjulet stoppet. Folk sluttet å kjøpe.

Utviklingspyramiden - er jeg min brors vokter

Kapitalismen i verden

Det er valg til høsten. Jeg ber folk om å tenke seg litt om. Utvikling er fint og flott. Teknologi er herlig. Men burde vi ikke bremse litt, og vente på de milliardene av mennesker som fortsatt sliter med å brødfø familiene sine…?


Back to the case:

Ondskapens problem er vårt problem

"Hvis Gud er god og allmektig, hvorfor finnes det da ondskap i verden?"

Dette spørsmålet er ikke et rettferdig spørsmål. Det vi egentlig gjør med å stille et slikt spørsmål er å avskrive vårt eget etiske ansvar på denne jord, og gi skylden på Gud (som man stort sett ikke tror på). Ondskapens problem er VÅRT problem. Ikke Guds problem.

fredag 24. juni 2011

Mambo mengi

Nettene er herlige for tiden. Jeg har anskaffet meg et mye bedre myggnett, så nå ligger jeg helt strekt ut. Og det har blitt kaldt, så jeg brer fleeceteppet mitt over hele min langstrakte kropp. Dessuten, etter omtrent ni måneder her nede, overhører jeg alle insektene, paddene, og imamene som plystrer, kvekker og ber på alle slags ulidelige tider. Jeg koser meg. Det er skjønt.

De fleste tanzanianere går rundt og hutrer og bærer seg for tiden, og dekker seg til med alle slags plagg. De synes det er fryktelig kaldt. Nahisi baridi sier de. Vi synes også at det er småkjølig, men sammenlignet med god norsk vinter er det jo ingenting å klage på. Hvis solen titter frem, blir det kokvarmt igjen. Da blir alle glade. Men det er lite sol. Vi har til og med problemer med å få tørket klærne.

Et annet problem vi har hatt i det siste er strøm. Vi fikk høre at fra 19. mai og tre måneder fram i tid, har regjeringen kuttet strømforsyningene 16 timer om dagen, i hele Tanzania. Dette var selsagt for å spare penger på det ellers så stramme budsjettet. Dette er tydeligvis sant. Vi har registrert at strømmen har vært borte mye mer enn vanlig, og at generatoren på Makumira står og durer nesten konstant. Det er også dyrt for universitetet å la generatoren stå og jobbe hele dagen. Det koster diesel. Diesel og bensinprisene har dessuten gått merkbart opp på grunn av de pågående vestlige militæroperasjonene i Libya. Alt dette gjør at vi må bruke stearinlys om kveldene. Strømmen kommer aldri tilbake om nettene. Det pleier å være bekmørkt. Dette slår jo også ut på internettmulighetene våre. Det er svært lite vi får kommet oss på internett.

Mambo mengi er ordene alle bruker nå, drøye tre uker før eksamenskjøret starter. Jeg bruker også disse ordene flittig. De betyr mange ting. Når man sier mambo mengi betyr det at man har mange ting å gjøre. Jeg har tre klassepresentasjoner neste uke. Jeg har også én oppgave jeg må skrive, og én bokrapport. Dessuten har jeg mottatt tre masteroppgave som jeg har sagt ja til å lese gjennom og kommentere på. Hver av dem er på over 120 sider. Mambo mengi!

Men det er interessant. Jeg lærer jo så utrolig masse av å lese masteroppgaver. Masteroppgavene er skrevet av de som går femte året, altså siste året på masternivå. De må gjøre saftig research, og dette skal ende opp i en mastertese. Jeg skal gjøre dette til neste år. Jeg lærer masse av å lese disse oppgavene. En av masteroppgavene jeg leser handler om misjonsstrategi i den evangelisk-lutherske kirken i Tanzania, og hvordan kirken kan bli mer uavhengig av bidrag fra utenlandske misjonsorganisasjoner. Det er interessant, ikke bare på grunn av temaet, men kanskje aller mest sosioligisk. De tenker svært annerledes enn hvordan jeg, med min kulturelle bakgrunn, gjør. Et par sitat fra denne oppgaven: "If they (the pastors) don't have a good income they will be embarrassed and loose their respect" ; "In the houses of church workers there should be plenty of food, cows, goats, pigs and chicken."

Den andre oppgaven er skrevet av pastor Edward Sinaga, som er utvekslingsstudent fra Indonesia, fra Sumatra, øya som ble hardest rammet under den store tsunamien andre juledag 2004. Han kommer fra en stammegruppe som kalles Batak, og skriver sin masteroppgave om denne kulturen, og bruken av ulos (et viktig tradisjonelt plagg) i seremonier. Det er særs interessant. Jeg drømmer om å besøke Edward i Indonesia en gang i fremtiden. Et av mange mål i livet.

Den siste masteroppgaven har jeg fått fra Leita. Hun kommer opprinnelig fra Kongo. Oppgaven hennes handler om hvordan den karismatiske pinsekristendommen i Tanzania brer seg, nemlig gjennom de tradisjonelle kirkesamfunnene. Dette fenomenet kommer jeg også til å bry min masteroppgave med, så jeg kommer til å kose meg ekstra med Leitas oppgave.

Sorry folks, ingen bilder denne gangen. Kanskje det kommer noen elleville bilder om en uke eller to. Nyt sommer'n!

torsdag 16. juni 2011

Kalde og travle dager

SAM_6146

Det kunne nesten vært Norge. Bare nesten… Dette er Tanzania!

Det er langt mellom Norge og Tanzania. Ikke bare i meter, men også i kultur. Man trenger ikke lang tid på å reise fra Norge til Tanzania. Det tar omtrent et døgn. Men for å forstå kulturen her, trenger man mye mer enn et døgn. Selv nå, etter godt over åtte måneder her nede, er det ofte jeg møter ting jeg ikke forstår. Ting som mennesker her tar som en selvfølge kan forbløffe meg. Og ting som jeg tar for gitt kan sjokkere mine venner. Mye av dette går på den skumle motsetningen vi stadig blir konfrontert med mellom skam og ære.

Jeg tenker på hvor utrolig forskjellige vi mennesker er. Mennesker lever i samme verden. Men mennesker verden over har veldig forskjellige verdensbilder. Vi lever i samme virkelighet. Men vi har forskjellige virkelighetsoppfatninger. Mennesker i Afrika tenker veldig annerledes om ting enn mennesker i vesten. Og det utfordrer meg. Det opplyser meg. Det forvirrer meg.


Det er faktisk helt utrolig som tiden flyr. De siste to månedene forsvant fort, helt ubemerket, som lommeboka til Stian da han var på vei ut av daladalaen…

Jeg har ikke vært på internett på en god stund. Vi har ikke tid til sånn. I tillegg til den akademisk hengivenheten har også en gruppe på elleve amerikanske studenter stjålet oppmerksomheten vår. De er her for å drive research, og for å leke med oss. Men nå har de reist.

Den siste uka har jeg sittet og hørt på Requiem-messen av Duruflé og Berliner Messe av Arvo Pärt mens jeg har skummet meg igjennom gamle biografier om gamle misjonærer. Pionérer kalles de. Svært fascinerende historier. Kombinasjonen mellom høykirkelig europeisk kirkemusikk og litteratur fra gammel misjonsstorhetstid har skapt en kreativ atmosfære. Nå er jeg igang med en stor oppgave om konseptet "ondskap", og hvordan dette konseptet er forstått i en afrikansk virkelighetsoppfatning. Jeg leser tekster om heksedoktorer, ånder, demoner, og om karismatiske predikanter som sloss mot disse. Og jeg lurer på hvilken musikk jeg nå skal høre på for å videreføre den kreative atmosfæren fra forrige uke.

Det regnet i lang lang tid. Om nettene høljet det ned over blikktakene våre. Omsider, etter flere måneder avtok regnskyene. Nå ser vi Meru igjen. Men det har blitt kaldt om nettene. Vi er inne i den kaldeste tiden på året. Vel, sånn midt på dagen er det fremdeles voldsomt varmt. Men natten og morgenen er kald. Likevel, det er grønt og skjønt overalt. Vi har modne frukt i trærne utenfor rommene våre, noe som tiltrekker aper. Apene liker ikke mennesker. Det gjør alt for å holde oss unna. Noen ganger kaster de ting på oss. For noen dager siden var det en liten apegutt som satt oppi et svært tre og tisset på meg. Han bommet.

Stian har vært syk igjen. En søndags morgen følte han seg dårlig. Likevel, denne søndagen skulle han gjøre comeback i Kwaya Neema (Nådekoret), og de skulle synge på den tidlige gudstjenesten, klokken 7. Etter én time, midt i prekenen, måtte han kapitulere, og sendte bud etter sin barmhjertige samaritan. Jeg spratt ut av sengen. Stian var i heller blek forfatning da jeg møtte ham. Vi dro til hospitalet, og fikk bekreftet at Stian hadde to forskjellige malariaparasitter. Vi fikk medisiner, sterkere enn forrige gang, og Stian er nå blitt frisk og sprek igjen. Tunashukure Mungu!

Jeg har også vært småsyk. Bare tett nese. Ingen malaria.


Nokre bilete:

SAM_5997SAM_5982SAM_5985

Vi var på ekskursjon med klassen vår til en gammel misjonsstasjon. De første misjonærene kom til Arusha i 1904, fra Leipzig Mission, en tysk misjonsorganisasjon. Vi tittet i gamle misjonsbøker. Fra venstre: pastor Lekashu, Dr. Heuser, pastor Ka'aya og pastor Saria. Vi er en veldig koselig klasse.

I overskriften står det "Registrering av de døpte blant hedningene" (oversatt fra tysk). Sånn gjorde man det før i tiden. Og sånn gjør man det vel ennå. Den første døpte i Arusha var en Maasai ved navn Lukumai. Han ble døpt i 1907. Han har fått et nytt kristent navn: Paulos.

 SAM_6183

Vår venn Anna vokste opp i Moshi, en time fra Makumira, like ved foten av Kilimanjaro. Her, fra hagen hennes, ser man rett opp på toppen av det 5895 meter høye fjellet. Der oppe er det snø hele året. Likevel, de vet ikke hva snø er.

SAM_6164

Stakkars Stian. Pent kledd i korklær sitter han på sykehuset mens han venter på å få komme inn til doktoren. Han har det ikke så godt her.

SAM_6117SAM_6121

Laretoni, Stians romkamerat, har blitt pappa. Vi ble invitert hjem til den unge maasaifamilien. Den lille jenta har fått navnet Imani. Imani betyr "Faith". Laretoni har også fått nytt navn nå. Baba Imani. De bor på andre siden av Meru, i idylliske omgivelser.

Imani er to uker gammel.

SAM_6123SAM_6139

To mzungu-onkler, som godt kunne tenke seg en maasaibaby hver.

I Afrika tar alle voksne del i barneoppdragelsen. Det er ikke et spørsmål om man vil eller ikke. Mødrene legger bare ungene sine i armene dine, og går og steller i stand måltid. Når man får gjester i hus, må man alltid servere mat. Og når man er gjest, må man aldri finne på å forlate huset før man har spist eller drukket noe. Da føler verten skam.

God sommer!

torsdag 12. mai 2011

Vårtanker

Vi er visst i mai… Det er jammen lite som tyder på at det er mai.

Vi har hatt regntid i to måneder snart… Den skulle ha sluttet ved slutten av april, men nå regner det mer enn noen gang. Og det skal komme en ny regntid i juli. Den er den største, sier de. Vi skjønner oss ikke på denne sesongsyklusen. Det er kaldere nå enn det noen gang har vært, og sommeren er den kaldeste tiden på året. Vel, de kaller det ikke sommer. De bruker ikke sesongbegrepene. Det eneste de forholder seg til her er om det er regntid eller ikke. For oss er jo mai overgangen mellom vår og sommer. Det er jo en herlig måned! Men her er mai bare, ja, mai…

Mai er tiden for nasjonalromantikk. Det er bunadssesong. Først er det konfirmasjon. I to lange helger på rad kryr det av bunadskledde mennesker som velter ut av kirkene ca. klokka halv ett på ettermiddagen, for deretter å okkupere festsalene og hotellrestaurantene og you name it. Og mellom kirke og fest tar man gjerne en svipptur innom Karl Johan, t-banen, trikken og Deli de Luca. Så er det 17.mai. Nasjonaldagen. Det er jo virkelig the day of bunad. Og i Oslo skal folk minst én tur innom slottsplassen. Og der henger man gjerne også en stund, ser på toget, ser på de konglige som står og vinker, ser på andre bunader, og så går man hjem.

I mai er det jo tid for eksamensnerver. Ikke at jeg pleier å ha det altså. Jeg mangler fullstendig den evnen. Men alle andre gruer seg til eksamen. De skjelver rundt i gangene på skolen, klager og bærer seg og løper til studentprestene for å få sjelesorg. Og i mai begynner folk å sette seg ute i parkene. Motorsyklene trilles ut, og russen sviver rundt og dummer seg, og spiller høy musikk om natten. Det er herlig med mai!

Jeg savner litt norsk vår, kjenner jeg. Jeg føler meg snytt. Julen var ikke jul. Vinteren var ikke vinter. Våren var ikke vår. Men én ting skal bli det det ér, og det er 17.mai. Da skal vi til Arusha, til Scripture Mission, en norsk misjonsstasjon, og feire. Jeg skal synge fedrelandssanger til tårene spretter ut av øynene mine.

Vi har det veldig fint her altså. Ingenting å klage på. Helsa er god på begge to.

På gjensyn Smilefjes

torsdag 5. mai 2011

Polarisering

Et lite blogginnlegg i kjølvannet av drapet på Osama bin Laden.

Mandag morgen fikk vi se på CNN og Al-Jazeera at USA omsider hadde funnet Osama bin Laden og skutt ham i hodet. Folk feiret i gatene, og utenfor the White House samlet det seg en stor skare av mennesker som ville uttrykke sin glede over at denne mannen var drept. Ground Zero var selvsagt stappfullt av jublende mennesker. Men, til vår overraskelse, her på Makumira sørget muslimene. "Han var en god muslim", sa en nær venn av oss.

Da bildene fra terroraksjonene i New York og Washington 11.september 2001 ble kringkastet, jublet muslimer verden over. I vesten skapte det bølger av hat, og "krigen mot terror" ble fort satt i gang. Nå, ni og et halvt år senere, svarer USA med selv å feire og rope slagord da beskjeden om bin Ladens død ble offentliggjort.

I USA ser man på drapet på bin Laden som en seier. Det er en tydelig revansje-mentalitet som uttrykkes. "Don't mess with us, or you will be put to justice!" Det er en gjenklang fra beskjeden daværende president George W. Bush gav umiddelbart etter terrorangrepene 11.september. "We will find those responsible for these cowardly actions." Utenriksminister Hillary Clinton gav tydelig beskjed da hun skulle adressere Taliban og Al-Qaida etter drapet på bin Laden: "We're the United Stated! We get the job done!"

At muslimer ser på bin Ladens fall som et nederlag, og sørger over det, får mange mennesker i vesten, kanskje spesielt de høyrekonservative, til å rettferdiggjøre sitt syn på islam som " en farlig og ond religion." Det samme skjer når vestlige mennesker støtter USA og feirer at verdens mest ettersøkte mann er skutt og drept. Muslimer føler hat mot vesten. Mange følelser settes i sving.

Resultatet blir en farlig polarisering. Og menneskene sitter på hver sine poler og dyrker hatet mot menneskene som befinner seg på motpolen. Temperaturene stiger på begge polene, både fordi menneskene innad hisser hverandre opp, og fordi polene provoserer hverandre. Og på polene er det verken rom eller stimulans for nyansering, sympati, refleksjon og fugleperspektiv. Og det mest kristne, og islamske (eller, om du vil; det mest bibelske og koranske), nestekjærligheten, Jesu bud om å elske selv sine fiender, og den gyldne regel, som er sentral både i kristendom og islam, om ikke å gjøre mot din neste som du ikke vil at din neste skal gjøre mot deg, er fullstendig fraværende.

På den ene polen, den som jeg nå kaller den grønne polen, sitter muslimene. De føler følgende:

  • Vesten, og spesielt USA, er anti-islamsk. Deres mål er å utrydde islam. "Krigen mot terror" er egentlig en krig mot islam.
  • Osama bin Laden var mannen som viste vesten at islam ikke er til å spøke med. Han gav resistansen mot de anti-islamske kreftene i verden et ansikt.
  • Nå har vesten drept ham, og de jubler. De vil ødelegge mer og mer av islam.

På den andre polen, som jeg da kaller den gule polen, sitter vesten. De føler følgende:

  • Muslimene vil islamisere verden, innføre diskriminerende sharia-lover, og innføre et patriarkalsk, kvinneundertrykkende samfunn.
  • Osama bin Laden var en terrorist som viste vesten hvor farlig islam egentlig er. Han gav de farlige islamistiske kreftene i verden et ansikt.
  • Muslimene støttet terrorangrepet 11.september 2001, og de jublet. De vil gjøre mer terror.

Og begge polene varmer seg opp på disse tankene, som alle mangler perspektiver og nyanser, og som lever i dag på grunn av fordommer og hat. Martin Luther King sa: "Hate cannot drive out hate. Only love kan do that."

Hat driver ikke ut hat. Hat avler hat. Men det skjønner ikke menneskene som sitter på polene og hisser hverandre opp. De unnskylder seg, og siterer de hellige skriftene. Man kan gjøre mye ubibelsk mens man siterer bibelen.

For å gå til poenget: hvis man tror at situasjonen i verden blir bedre etter drapet på bin Laden, så er man naiv. Nå kommer terrorister til å mobilisere mer enn noen gang før. De vil ta hevn. Og de vil gå lenger enn noen gang før. Temperaturen på polene stiger.

Verdensfreden er faktisk fjernere nå enn da bin Laden var i live. Det handler selvsagt ikke om bin Ladens tilstedeværelse på denne jord, for han var en farlig terrorist. Men det handler om signalene USA nå har sendt. Det handler om polariseringen.

Hat avler hat.

torsdag 28. april 2011

Noen interessante og uinteressante fakta om Afrika

Over 30% av verdens mineraler, og over 50% av verdens diamanter, kommer fra Afrika. Likevel så ligger ni av de ti mest fattigste landene i verden i Afrika.

Alle land har vært kolonialisert, bortsett fra to. De to som ikke har blitt kolonialisert er Liberia, som av USA ble opprettet for hjemvendte slaver, og Etiopia.

Nigeria er det desidert mest folkerike landet i Afrika med omtrent 134 millioner innbyggere – det eneste landet i Afrika med over hundre millioner innbyggere. Det er det niende mest folkerike landet i verden.

I Etiopia finner vi den koptiske kirke, en kirke som har røtter fra det andre århundret. Etiopia var lenge et kristent kongerike. Like over rødehavet ligger den arabiske halvøy. Da de første muslimer møtte forfølgelse i Mekka, søkte mange av dem eksil hos de kristne i Etiopia. Muslimer vet dette, og regner egentlig kristne for venner.

Apropos muslimer; ordet Islam kommer fra ordet salaam, som betyr fred. Islam er i utgangspunktet en fredens religion.

Og, igjen, apropos Islam; det største muslimske landet er Indonesia, som er det fjerde største landet i verden med sine 250 millioner innbyggere.

Jesus var i Afrika lenge før Paulus eller noen av apostlene bragte ham til Europa. Som liten baby flyktet han til Egypt sammen med sin mor, Maria, og sin far, Josef. (Matteus 2: 13-15)

29ws30o

Så vet vi det…! Smilefjes